Kropp i bevegelse

For tiden tenker jeg en del over dette med mitt hull i universet – som er formet akkurat som meg. Det føles trygt og godt at det er plass til meg der. En som er akkurat som meg – og derved ikke som alle andre. Da trenger jeg jo heller ikke å sammenlikne meg med dem jeg møter.

Som i dag for eksempel.

Jeg ville ut i sola som endelig hadde dukket opp etter noen dager bak skyene. Tok på lette klær og de splitter nye røde joggeskoa som jeg har fått av kjæresten i for tidlig bursdagspresang. Så gikk jeg ned til stien jeg går tur på.

Her skjer det merkelige. Jeg begynner å jogge. Ikke springe. Jogge. Springing foregår i høyt tempo av folk som har klær til slikt. Mine klær er lite snasne og det kuleste på meg er definitivt skoene.

Joggingen foregår i veldig lavt tempo. Så lavt at observatører kanskje ikke vil mene det er jogging engang.

Mens jeg lunter bortover stien i mitt særegne joggetempo slår det meg at fremtoningen nok ikke er så imponerende for dem jeg møter. Og de som spurter forbi meg i samme retning fniser nok litt i det de passerer, tenker jeg.

Da skjer det også noe rart. Jeg liksom løfter bevisstheten min ut av hodet og litt opp i lufta over meg. Også observerer jeg meg selv – en kropp i langsom bevegelse.

Jeg kjenner meg lykkelig over å bare være det. Jeg er her og nå – og jeg beveger meg. Jeg ser sjøen, fuglene, bringebærene, kjenner duftene, stien som knaser under føttene.

Mesteparten av tiden vil hodet og tankene tilbake til det de pleier å holde på med. Kjenne etter om jeg er sliten, vurdere om jeg klarer neste bakke, om jeg kanskje skal late som jeg løper litt raskere akkurat nå som de tre spreke springerne kommer imot, at jeg skal fortelle kjæresten om jogge-bragden min, og er det egentlig noen vits i å løpe så sakte?

Men hver gang hodet løp av sted med meg, sendte jeg en vennlig påminnelse til bevisstheten om å finne veien ut og opp i lufta og nøytralt observere den sakte joggende kroppen, uten å tenke, bedømme, vurdere eller sammenlikne.

Det hele endte med at den sakte joggende kroppen kom seg gjennom hele turen i luntefart – uten å stoppe for å hikste etter oksygen – kun med den deilige følelsen av bare å være. Være min egen kropp i bevegelse, verken mer eller mindre.